Mørket – min Josef Fritzl

De siste dagers hendelser har fått noe til å gå opp for meg. Hvis politi og politikere spiller kortene sine riktig, vil jeg være innestengt i min egen leilighet store deler av døgnet. Jeg er overbevist om at den norske stat er ute etter å ta meg, og systematisk gjør alt de kan for å holde meg innendørs.

Avisene her i Bergen kunne tidligere denne uken melde om at syklister uten lykt foran og bak på sykkelen ble tildelt en bot på intet mindre enn 900 kroner. Ja, det stemmer. Ni hundre kroner for å sykle uten lys. I femtiden på en ukedag. På sykkelvei. Ni hundre. Kroner. Det tilsvarer nesten 90 tyggispakker. Jeg tror jeg hadde hatt vanskeligheter med å ta bota seriøst. "Ser at du sykler uten lys. Her er ei bot på nesten 15 % av studielånet ditt denne måneden." Min første tanke hadde vært "Hvor er kameraet?" Min neste tanke hadde ikke egnet seg på trykk.

Jeg er ikke dum, jeg forstår at trafikksikkerhet er viktig. Jeg forstår at lys på sykkelen kan være med på å hindre ulykker. Jeg forstår derimot ikke at dette er livsviktig å sjekke på Danmarksplass. Nord-Europas mest trafikkerte kryss. Flere gatelys enn jeg har blogginnlegg, til og med. Det ironiske er at nettopp Danmarksplass også er utrolig plaget med dårlig luft. Ekstrem biltrafikk fører hver vinter til at det dannes et "giftlokk", og luften er visstnok så dårlig at det kan være helseskadelig. Passerer du med bil, koster det deg 15 kroner i bompenger. Passerer du med sykkel, koster det deg 900 kroner i tullebot. Det betyr, for de som har fulgt med i mattetimene, at det er seksti ganger så dyrt å sykle forbi Danmarksplass som det er å kjøre. Passer fint i byen hvor det har gått så langt at både Miljøpartiet De Grønne og Byluftlisten har mandater i bystyret.

Det har også kommet meg for øre at regjeringen ønsker å ta fra meg retten til å kjøre bil når det er mørkt. Flott tiltak, det må jeg si! Gitt at politiet mener at mørkets frembrudd er omtrent ved lunsjtider, betyr det at både sykkel og bil er uaktuelle fremkomstmidler for meg. Hva har jeg igjen da? Ski, rulleskøyter og skateboard? Sorry, men det har jeg ikke tilgjengelig. I en by full av narkomane og voldtektsmenn kan jeg også eliminere alternativet med å gå dit jeg skal. Resultatet blir at den norske stat, på en effektiv og ryddig måte i samarbeid med Gud, jordens rotasjon og sola, har klart å stenge meg inne i leiligheten. Det er ingen østerriksk kjellerleilighet, men jeg ser helt klart likhetene.

Det blir spennende å se hva som skjer fremover. Nå som politiet har tatt fra meg det fremkomstmiddelet som holder meg sunn og sprek, og politikerne vurderer å ta fra meg min siste gjenværende mulighet til sosial omgang med andre, forbereder jeg meg på å sakte, men sikkert, bli feit, utrent og usosial. Heldigvis har jeg fremdeles Twitter. Der kommer jeg langt med et gammelt profilbilde og syrlige, halvbitre skriverier.

Blogging for peace

Nå har det skjedd igjen. Det skjer, som denne “bloggen” er et tegn på, uhyre sjeldent, men når det først skjer, føles det egentlig ganske godt. Jeg skulle ønske det skjedde oftere, men det er ikke alltid like lett å styre. Det som nå uansett har skjedd, er at jeg har blitt engasjert. Undertegnede, Svein Tore Sinnes, har en mening om noe som skjer i samfunnet, og jeg klarer ikke å slippe taket på det. Jeg klarer rett og slett ikke å slutte å bry meg. Det har bygget seg opp inni meg lenge, og nå er jeg nødt til å gjøre noe med det. Løsningen på problemet mitt blir da å skrive et blogginnlegg. For handlinger på internett er visstnok det som løser verdensproblemer nå om dagen.

Nettopp dette er det jeg har latt engasjere meg. Løsing av verdensproblemer på internett. Det skjer hele tiden, og jeg reagerer hver gang det skjer. Mine nærmeste vet hva jeg mener om saken, men nå er det på tide å frelse verden. Jeg skal fortelle deg hva jeg synes om denne saken. Både for å lette på hjertet mitt, men også fordi jeg har et ørlite håp om at du skal være enig med meg og deretter tenke deg litt om før du bestemmer seg for at internett er kanalen for å redde verden.

“Hvis du har Facebook: sett dette på din status en time for å vise at du er imot barnemishandling” eller “Alle dyr har rett til en hverdag uten mishandling. Sett dette på statusen din for å vise at du er i mot mishandling av dyr”. Hva er greia? Seriøst, jeg forstår ikke greia med dette. Vil du ha en premie? Skryter du av at du er imot barnemishandling og mishandling av dyr? Eller er det slik at alle vi som ikke oppdaterer statusen vår er barnemishandlere? Jeg kan like gjerne melde meg til politiet med en gang. Hvem vil ha en som skambanker barn og piner hunder gående rundt i samfunnet? Få låst meg inne så fort som mulig. Før jeg gjør noe enda verre. Kanskje jeg ødelegger pepperkakebyen? For i Bergen er det faktisk verre enn barnemishandling.

Jeg er en av de 97 % som, i følge facebookstatusen som går, ikke oppdater statusen min for å vise min sympati for alle som har mistet noen på grunn av kreft. Jeg er en kald drittsekk, ingen tvil om det. Og dere andre som ikke oppdaterer statusen, bør også skamme dere. Jeg tenker meg at det første man gjør når man mister sin mor eller far på grunn av kreften, er å logge på Facebook for å se hvem som tydelig viser at de sympatiserer med deg. Ikke hvem som legger igjen en hilsen på “veggen” din, men hvem som har oppdatert statusen sin med en ferdigprodusert melding som er omtrent så upersonlig som det er mulig å få den. Kan du tenke deg noen bedre trøst?

Twitter er ikke så mye bedre, men dette fenomenet har heldigvis ikke tatt av like mye der som på Facebook. Om det er fordi brukerne av Twitter er litt eldre, vet jeg ikke, men det har i alle fall ikke tatt like mye av der. Takk Gud for det. Det hadde ikke vært like galt der uansett, for det er mindre dramatisk å la være å følge noen på Twitter enn å fjerne en person som venn på Facebook.

UNICEF, Redd Barna, Dyrebeskyttelsen, Kreftforeningen og de andre humanitære organisasjonene bør snart ta ansvar, og rette en enormt stor takk til mannen som har gitt oss denne enestående muligheten til å kjempe for en bedre verden, Mark Zuckerberg. Takket være Mr. Facebook er verden en bedre plass. Hvis vi lar Facebook utvikle seg litt mer, lever vi snart i en perfekt verden der ingen drikker for mye alkohol, ingen sparker barna sine, ingen skjærer ørene av kattene sine, Nord Korea er snille, og ingen muslimer sprenger seg i Sverige. Gi den mannen Nobels Fredspris!

Eller Konfusius-prisen.

Politikere

Jeg hater politikere. Ikke hele tiden naturligvis. Når de hopper omkring som pr-kåte kaniner, og lover penger til alt fra bønder til brostein. Da er de en naturlig del av høstens valgkamp, og man tenker ikke mye på dem – verken med hat eller kjærlighet. Men når de åpner kjeften og lover! Når løftene hostes opp som hårballer, og skjellsordene tyter ut som fra en småfrustrert bergenser, skrur jeg av fjernsynet.

Nå, i kjølevannet av valgkampen, er det på tide med politisk engasjement fra meg. Når noen politikere er så misfornøyde at de slutter i politikken, og andre er kjempefornøyde med valgresultatet, er det få som er like fornøyde som meg. Selvfølgelig synes også jeg det er trist å være nødt til å gå gjennom gågata uten å få lommene fylt opp med FrP-drops, AP-ballonger og SV-armbånd, men likevel. Endelig kan jeg høre på radio og se på tv uten å høre om Siv Jensen som går med alt for kort miniskjørt, og legger skylda på TV2. Endelig kan jeg lese aviser uten å finne Lars Sponheim i bar overkropp. Endelig kan jeg surfe på internett og faktisk finne noe interessant. Endelig kan jeg lese om verdensrekordholdere i friidrett, verdensrekordholdere i svømming og verdensrekordholdere i å holde pusten. Ikke bare verdensrekordholdere i løftebrudd.

For åtte år siden lovet Kjell Magne Bondevik at han skulle få slutt på all mobbing! Mobbingen skulle ut fra arbeidsplasser og ut fra skolen. Større skivebom har ikke verden opplevd siden Thomas Watson (styreleder i IBM) i 1943 anslo verdens behov for datamaskiner til å være om lag fem stykker. I 2005 lovet Jens Stoltenberg at eldreomsorgen skulle bli som paradis. Nå ligger fremdeles pensjonister og demente på dobbeltrom. Ikke at demente husker hvor godt de har hatt det før, men likevel… Hvorfor ikke love ting som det faktisk er mulig å holde? Hvorfor ikke sette seg lavere mål? Hvorfor skal alltid virkeligheten pyntes på og pakkes inn? Jeg savner politikere som kaller en spade for en spade. Jeg savner hardtslående politikere. Bokstavelig talt. Jeg savner Martin Schanche. Han var kanskje ikke den mest skolerte politikeren, men da han var på tv, ble til og med jeg engasjert. Når slag blir en del av valgkampen, får man et annet perspektiv på saker og ting. Kanskje ikke valgkampsaker, men det er vel i grunnen ikke det som vinner velgere heller?

Det som vinner velgere i dag er løfter om at ”negerpakk” skal sendes ut av landet. Løfter om billigere sprit. Løfter om alkohol på bensinstasjoner. Jeg tar disse livsviktige sakene med en klype salt, og satser på at disse løftene er like seriøse som vanlige valgkampløfter. Avslutningsvis henger jeg meg på bølgen: Jeg lover å interessere meg for politikk de neste årene!

- Moa takket nei til United

Jeg sitter her for meg selv en rolig mandagskveld og sjekker nettaviser etter noe som kan holde meg våken så lenge at det ikke lenger er flaut å legge seg. Da slår det med ett imot meg! Overskriften om at en gjennomsnittlig norsk fotballspiller takker nei til å prøvespille for verdens kanskje, vel og merke etter Lister FK og Eto'os usbekistanske toppklubb, beste klubblag fikk meg nesten til å dette av stolen. Ettersom jeg sitter i sofaen gjorde jeg ikke det, men det var like før jeg måtte finne meg en stol.

Er nordmenn ufattelig selvgode, eller er vi bare like dumme som svenskene? Ikke for å være kritisk til Moa, som for alt jeg vet kan være en kjernekar uten like, men dette må vel være noe av det dummeste som har kommet på trykk etter at internett kom på begynnelsen av 90-tallet? Allerede før man lærer seg å knytte fotballstøvlene lærer man at drømmen er å spille for et storlag i England. Jeg kan forstå det dersom det argumenteres med at ”de røde djevlene” kan forbindes med engler og Märtha Louise, og dermed også Ari Behn, men det tror jeg dessverre ikke er tilfelle. Moa, eller Mohammed Abdellaoue som han kalles blant venner, er nok bare et offer for virkelighetsfjerne agenter. Hvilken klubb på internasjonalt toppnivå vil ikke, uten å ha sett han på prøvespill, hente en spiller som for ett år siden rykket ned til norsk 2. divisjon? Det burde innføres obligatorisk IQ-test på norske agenter. Alle med resultat under 50 burde mistet lisensen. Dessverre for Moa finnes det ingen slik regel. Dessverre kan Moa risikere å måtte finne seg i nok en lang sesong i den såkalt ”bakrusligaen”.

Verden lo av Alex Ferguson da han i 1996 signerte et spedbarn fra Molde. Den som ler sist ler best. Jeg har nesten troen på at dette kunne skjedd igjen. Fergie lurer alle med å kritisere skandinaviske ligaer og spillere, men etter at prisene på skandinaviske spillere av den grunn sank, hogger han til som en speed-brukende kobra. Moa sammenlignes med Solskjær, roses av Solskjær, og blir anbefalt av Solskjær. Ferguson inviterer derfor Moa på prøvespill, slik at han kan se om han virkelig er så god som de norske eventyrskriverne i VG og Dagbladet påstår. Moa har nemlig det meste man trenger som fotballspiller: talent, gode holdninger, vilje og ikke minst en dødelig skuddfot. Dessverre har han også inkompetente rådgivere.

Neste sak jeg finner interessant handler om en trønder. Norges nye babyface linkes til Newcastle. Skjelbred, en for øvrig svært fornuftig ung mann, skal visstnok være Newcastle-supporter, og ble svært skuffet da det ikke ble noen overgang i sommer. Nå gjøres det et nytt forsøk.  Fordelen til Lille-Per er at dette ikke engang er et reelt problem. Ingen takker nei til klubben over alle klubber (igjen bortsett fra Lister og Kuruvchi). Ingen takker nei til alles store drøm. Ingen takker nei til Newcastle. Ingen! Det er jeg så trygg på at jeg faktisk kan finne meg en stol.

Og forresten. If you read this, Alex Ferguson: My phone number is listed on Facebook! Just add me and give me a call! I won’t turn you down…

Vel...

Man ga til slutt etter. For presset? Nei. Kanskje jeg finner på en grunn for å starte en blogg senere.

Uansett:

Her kommer alle mine følelser, kjærlighetserklæringer og dype tanker til å komme på trykk. Nei, æsj!

Dersom jeg skulle ha noen meninger om noe, kommer det muligens her. Dersom jeg blir helt Sveits, vil dette bli en dødskjedelig blogg.