tirsdag 21. desember 2010

Blogging for peace

Nå har det skjedd igjen. Det skjer, som denne “bloggen” er et tegn på, uhyre sjeldent, men når det først skjer, føles det egentlig ganske godt. Jeg skulle ønske det skjedde oftere, men det er ikke alltid like lett å styre. Det som nå uansett har skjedd, er at jeg har blitt engasjert. Undertegnede, Svein Tore Sinnes, har en mening om noe som skjer i samfunnet, og jeg klarer ikke å slippe taket på det. Jeg klarer rett og slett ikke å slutte å bry meg. Det har bygget seg opp inni meg lenge, og nå er jeg nødt til å gjøre noe med det. Løsningen på problemet mitt blir da å skrive et blogginnlegg. For handlinger på internett er visstnok det som løser verdensproblemer nå om dagen.

Nettopp dette er det jeg har latt engasjere meg. Løsing av verdensproblemer på internett. Det skjer hele tiden, og jeg reagerer hver gang det skjer. Mine nærmeste vet hva jeg mener om saken, men nå er det på tide å frelse verden. Jeg skal fortelle deg hva jeg synes om denne saken. Både for å lette på hjertet mitt, men også fordi jeg har et ørlite håp om at du skal være enig med meg og deretter tenke deg litt om før du bestemmer seg for at internett er kanalen for å redde verden.

“Hvis du har Facebook: sett dette på din status en time for å vise at du er imot barnemishandling” eller “Alle dyr har rett til en hverdag uten mishandling. Sett dette på statusen din for å vise at du er i mot mishandling av dyr”. Hva er greia? Seriøst, jeg forstår ikke greia med dette. Vil du ha en premie? Skryter du av at du er imot barnemishandling og mishandling av dyr? Eller er det slik at alle vi som ikke oppdaterer statusen vår er barnemishandlere? Jeg kan like gjerne melde meg til politiet med en gang. Hvem vil ha en som skambanker barn og piner hunder gående rundt i samfunnet? Få låst meg inne så fort som mulig. Før jeg gjør noe enda verre. Kanskje jeg ødelegger pepperkakebyen? For i Bergen er det faktisk verre enn barnemishandling.

Jeg er en av de 97 % som, i følge facebookstatusen som går, ikke oppdater statusen min for å vise min sympati for alle som har mistet noen på grunn av kreft. Jeg er en kald drittsekk, ingen tvil om det. Og dere andre som ikke oppdaterer statusen, bør også skamme dere. Jeg tenker meg at det første man gjør når man mister sin mor eller far på grunn av kreften, er å logge på Facebook for å se hvem som tydelig viser at de sympatiserer med deg. Ikke hvem som legger igjen en hilsen på “veggen” din, men hvem som har oppdatert statusen sin med en ferdigprodusert melding som er omtrent så upersonlig som det er mulig å få den. Kan du tenke deg noen bedre trøst?

Twitter er ikke så mye bedre, men dette fenomenet har heldigvis ikke tatt av like mye der som på Facebook. Om det er fordi brukerne av Twitter er litt eldre, vet jeg ikke, men det har i alle fall ikke tatt like mye av der. Takk Gud for det. Det hadde ikke vært like galt der uansett, for det er mindre dramatisk å la være å følge noen på Twitter enn å fjerne en person som venn på Facebook.

UNICEF, Redd Barna, Dyrebeskyttelsen, Kreftforeningen og de andre humanitære organisasjonene bør snart ta ansvar, og rette en enormt stor takk til mannen som har gitt oss denne enestående muligheten til å kjempe for en bedre verden, Mark Zuckerberg. Takket være Mr. Facebook er verden en bedre plass. Hvis vi lar Facebook utvikle seg litt mer, lever vi snart i en perfekt verden der ingen drikker for mye alkohol, ingen sparker barna sine, ingen skjærer ørene av kattene sine, Nord Korea er snille, og ingen muslimer sprenger seg i Sverige. Gi den mannen Nobels Fredspris!

Eller Konfusius-prisen.