Jeg hater politikere. Ikke hele tiden naturligvis. Når de hopper omkring som pr-kåte kaniner, og lover penger til alt fra bønder til brostein. Da er de en naturlig del av høstens valgkamp, og man tenker ikke mye på dem – verken med hat eller kjærlighet. Men når de åpner kjeften og lover! Når løftene hostes opp som hårballer, og skjellsordene tyter ut som fra en småfrustrert bergenser, skrur jeg av fjernsynet.
Nå, i kjølevannet av valgkampen, er det på tide med politisk engasjement fra meg. Når noen politikere er så misfornøyde at de slutter i politikken, og andre er kjempefornøyde med valgresultatet, er det få som er like fornøyde som meg. Selvfølgelig synes også jeg det er trist å være nødt til å gå gjennom gågata uten å få lommene fylt opp med FrP-drops, AP-ballonger og SV-armbånd, men likevel. Endelig kan jeg høre på radio og se på tv uten å høre om Siv Jensen som går med alt for kort miniskjørt, og legger skylda på TV2. Endelig kan jeg lese aviser uten å finne Lars Sponheim i bar overkropp. Endelig kan jeg surfe på internett og faktisk finne noe interessant. Endelig kan jeg lese om verdensrekordholdere i friidrett, verdensrekordholdere i svømming og verdensrekordholdere i å holde pusten. Ikke bare verdensrekordholdere i løftebrudd.
For åtte år siden lovet Kjell Magne Bondevik at han skulle få slutt på all mobbing! Mobbingen skulle ut fra arbeidsplasser og ut fra skolen. Større skivebom har ikke verden opplevd siden Thomas Watson (styreleder i IBM) i 1943 anslo verdens behov for datamaskiner til å være om lag fem stykker. I 2005 lovet Jens Stoltenberg at eldreomsorgen skulle bli som paradis. Nå ligger fremdeles pensjonister og demente på dobbeltrom. Ikke at demente husker hvor godt de har hatt det før, men likevel… Hvorfor ikke love ting som det faktisk er mulig å holde? Hvorfor ikke sette seg lavere mål? Hvorfor skal alltid virkeligheten pyntes på og pakkes inn? Jeg savner politikere som kaller en spade for en spade. Jeg savner hardtslående politikere. Bokstavelig talt. Jeg savner Martin Schanche. Han var kanskje ikke den mest skolerte politikeren, men da han var på tv, ble til og med jeg engasjert. Når slag blir en del av valgkampen, får man et annet perspektiv på saker og ting. Kanskje ikke valgkampsaker, men det er vel i grunnen ikke det som vinner velgere heller?
Det som vinner velgere i dag er løfter om at ”negerpakk” skal sendes ut av landet. Løfter om billigere sprit. Løfter om alkohol på bensinstasjoner. Jeg tar disse livsviktige sakene med en klype salt, og satser på at disse løftene er like seriøse som vanlige valgkampløfter. Avslutningsvis henger jeg meg på bølgen: Jeg lover å interessere meg for politikk de neste årene!
